thumb

 

Gud i mennesket.

Ny tid – ny åndelighet

 

Mange mennesker i dag har en åndelig lengsel utover det å delta i de kirkelige ritualer, en lengsel etter dypere kontakt med det guddommelige. Historisk sett er det slik at religiøsitet har gått hånd i hånd med utviklingen av menneskets bevissthet. I foredraget vil jeg fokusere på at mennesket som en del av evolusjonsprosessen selv er i utvikling. Bevissthetshorisonten er stadig blitt utvidet og gudsbildet tilsvarende forandret. Dette er en prosess som har pågått fra de tidlige samfunn hvor mennesker levde med en kollektivbevissthet og de dominerende gudeskikkelser var kvinnelige, til utviklingen av jegbevisstheten med patriarkalske religioner hvor guden ble mann - en prosess som gjenspeiles i de gammeltestamentlige skrifter.

 

Spørsmålet er om den moderne religiøse søken er uttrykk for en evolusjonsmessig modning hvor vi står overfor å få kontakt med et annet og dypere nivå i bevisstheten, "Selvet" som Carl Gustav Jung kalte det. Da Jesus snakket om "gudsriket" som noe nært og inni mennesket, siktet han kanskje til det nivået i bevisstheten og antydet at det kunne vekkes. Den religiøse søken i vår tid kan nettopp være et tegn på at mange mennesker vekkes på et dypere nivå, og i det lys kan vi også få en bedre forståelse av det Jesus sa og gjorde.

 

 

Andre foredrag:

Kirken og nyåndeligheten

Kirkemøtet 1999 hadde som tema Kirken i møte med den åndelige lengsel i vår tid. Der het det bl.a. at kirken som skulle ha talt om en fantasi som skapte kosmos, i stedet er blitt ”forsiktig, defensiv og avvisende i forhold til det som er nytt”. Det ble slått til lyd for at kirken i stedet skulle være mer åpen for nye bevegelser og strømninger. I forlengelsen av det er det laget et prosjekt som kalles Menigheten i møte med den åndelige lengsel. Prosjektet er et samarbeidstiltak mellom forskjellige kirkelige instanser (Kirkerådet, Diakonissehuset Lovisenberg, Areopagos og Lukasstiftelsen).

Dette er et svar på den nye åndelige interesse som mange legger merke til: Det synes å være en åndelig lengsel og en ny åndelighet som utfolder seg, knyttet til en opplevelse hos mange mennesker av at det guddommelige er nærværende og søker å manifestere seg i verden og komme til uttrykk på en dypere måte. I foredraget ser jeg nærmere på dette.
En amerikansk biskop, John Shelby Spong, har skrevet en nylig utkommet bok ”En ny kristendom i en ny verden”, om hvorfor tradisjonell tro holder på å dø og hvordan en ny tro holder på å bli til. Spong oppfordrer til å gå hinsides teismen, dvs. hinsides forestillingen om en overnaturlig makt som oppholder seg utenfor denne verden og som med mellomrom trenger inn i verden for å gjennomføre den guddommelige vilje. ”Tiden er kommet,” sier han, ”hvor mennesker må begynne å oppdage det guddommelige på ny.”
Det er nettopp dette mange gjør i vår tid, oppdager det guddommelige på ny. I foredraget ser jeg på vår tids religiøse søken og erfaring i lys av historien, og spør om den kan være uttrykk for en evolusjonsmessig modning.

”Paulus og forvandlingens mulighet”

Paulus opplevde at hans liv ble forvandlet. Gud hadde latt ”lyset skinne i våre hjerter,” som han sier. Av det fulgte ”den veldige kraft fra Gud” som løftet, og som bar ham gjennom all den lidelse og motstand som han ble utsatt for. ”Slått ned, men ikke slått ut,” sammenfatter han sin erfaring med. Helt sentralt i denne erfaringen var Jesu korsfestelse, ikke som betaling for synd, som det ble til senere, men som vei til et helere liv. Der Paulus sier at synden ikke har makt fordi Jesus døde for våre synder, har det vært vanlig å si at Jesus døde fordi synden har makt over mennesket. Det er å snu Paulus på hodet, og opplevelsen av den indre forvandling har derfor ikke fått noen sentral plass i kirken, slik det hadde for Paulus. Hans brev peker på forvandlingens mulighet.

I foredraget tegner jeg en skisse av Paulus’ liv og kontakt med menigheter gjennom besøk og brev. Og tar opp en del sentrale temaer i brevene. Bakgrunnen er et arbeid med Paulus’ brev gjennom mange år og flere reiser i hans fotspor, noe som har resultert i boken Paulus - og forvandlingens mulighet. Om apostelen Paulus, hans liv og erfaringer, Emilia 2003 .

”Bevissthetsutvikling og religiøs tro.

Om vår tids religiøse søken i lys av historien.”
Mange mennesker i dag har en åndelig lengsel utover det å delta i de kirkelige ritualer, en lengsel etter dypere kontakt med det guddommelige. Historisk sett er det slik at religiøsitet har gått hånd i hånd med utviklingen av menneskets bevissthet. I foredraget fokuserer jeg på at mennesket som en del av evolusjonsprosessen, selv er i utvikling, og at bevissthetshorisonten stadig er blitt utvidet og gudsbildet tilsvarende forandret. Dette er en prosess som har pågått fra de tidlige samfunn hvor mennesker levde med en kollektivbevissthet og de dominerende gudeskikkelser var kvinnelige, til utviklingen av jegbevisstheten med patriarkalske religioner hvor guden ble mann - en prosess som gjenspeiles i de gammeltestamentlige skrifter. 
Spørsmålet er om den moderne religiøse søken er uttrykk for en evolusjonsmessig modning hvor vi står overfor å få kontakt med et annet og dypere nivå i bevisstheten, ”Selvet” som C.G.Jung kalte det. Og hvordan en religiøsitet som leder mot ”selvets virkelighet” vil se ut. Når Jesus snakket om ”gudsriket” som noe nært og inneni mennesket, siktet han kanskje til dette nivået i bevisstheten, og antydet at det kunne vekkes. Den religiøse søken i vår tid kan nettopp være tegn på at mange mennesker vekkes på et dypere nivå, og i det lys kan vi også få en bedre forståelse av det Jesus sa og gjorde.

”Thomasevangeliet – budskap til vår tid”

Thomasevangeliet ble gjemt i sanden i Egypt på 300-tallet og gjenfunnet i 1945. Forskerne regner med at deler av det er samtidig og til dels eldre enn evangeliene i Bibelen. Thomasevangeliet har ingen Jesu lidelseshistorie og ingen antydning om at Jesu død er en soningsdød. Det inneholder ingen fortellinger, bare Jesusord. Der taler den indre Jesus, om selverkjennelse som veien til gudserkjennnelse, om at de ulike deler av menneskets bevissthet må forenes, om betydningen av å være i bevegelse, se bak illusjonene og oppdage den virkelige verden, om det kvinnelige i mennesket og en dypere innsikt om forholdet mellom den maskuline og den feminine side i bevisstheten, om Gudsriket som en dimensjon som er både i menneskets indre og for våre øyne. Det svarer til den opplevelse mange har i dag: Det er et annet sentrum i bevisstheten enn jeget, et senter med dybde, styrke og visdom, som jeget kretser rundt slik jorden rundt solen, som Jung uttrykte det - Selvet eller Kristus eller Gudsriket eller hva man ønsker å kalle det. I dag er vi kanskje modne til å ta imot dette budskapet?

”Religiøse opplevelser”

Bakgrunnen for å si noe om religiøse opplevelser er at jeg i 1987-88 samlet inn noe materiale fra mennesker i Norge som hadde hatt opplevelser av noe religiøst, noe som gikk utover den daglige bevissthet (og som førte til boken Morgendemring, 1989). Det gjorde jeg etter et opphold i 1986 i Oxford, ved et institutt som hadde samlet inn opplevelser fra mennesker i England, The Alister Hardy Research Center (AHRC). Alister Hardy (1896-1985) var professor i biologi ved universitetet i Oxford. Hele sitt liv var han opptatt av religiøsiteten som en viktig faktor i menneskets utvikling. Mennesket er "det bedende dyr", og det har "en guddommelig flamme" i sitt indre som gjør det i stand til å motta signaler fra den Bevissthet som er i selve skapelsesprosessen, den "åndelige knowhow" som enten er "en felles bevsissthet eller noe høyere".

På samme måte som Darwin og andre biologer i sin tid hadde samlet materiale for å belyse sine teorier om utvikling, søkte Hardy å samle materiale for å belyse sine teorier om religiøsiteten. Han henvendte seg til det store publikum gjennom dagspressen. Han stilte spørsmålet om folk noen gang hadde kjent eller følt seg påvirket av "et nærvær eller en kraft, kall det Gud eller ikke, noe som går utover den individuelle og daglige bevissthet".

Mange svarte positivt på dette, og Hardy opprettet et forskningssenter for å analysere de beretninger som folk sendte. De fortalte f.eks. at de hadde hatt en følelse av å være fullstendig ett med omgivelsene, eller at de plutselig hadde sett et sterkt lys. Noen fortalte at de i en vanskelig livssituasjon et øyeblikk hadde kjent seg totalt omsluttet av varme og omfavnet av kjærlighet. Noen hadde hørt en stemme eller på annen måte fått et viktig budskap. Andre hadde fått en visjon eller drøm som ga visshet om et liv langt videre enn det en normalt oppfattet. Andre igjen hadde opplevd å bli ledet rent fysisk eller psykisk.
Da jeg kom tilbake til Norge, skrev jeg en kronikk i Aftenposten om arbeidet ved senteret, og jeg ga noen eksempler - og skrev at jeg var interessert i å komme i kontakt med mennesker i Norge som hadde hatt tilsvarende opplevelser. Og som reaksjon fikk jeg noe over hundre brev. I foredraget refererer jeg til en del av disse opplevelsene. 
I tolkningen av disse opplevelser henviser jeg til Carl Gustav Jung som mente at menneskets bevissthet består av et jeg og et selv. Det er et annet sentrum i bevisstheten enn jeget, det senteret Jung kaller Selvet. Han sier at jeget kretser rundt selvet som jorden rundt solen. Og nettopp det kan være et fruktbart bilde hvis vi tenker på hvordan mennesker tenkte universet før Kopernikus: jorden i sentrum - det svarer til oppfattelsen av at jeget er i sentrum. Etter Kopernikus: jorden kretser rundt solen – jeget kretser rundt et dypere bevissthetsnivå. Eller med fysikeren og filosofen Alfred North Whitehead (1869-1947):"Vår bevissthet er begrenset, men nettopp i vår begrensethet er vi omgitt av muligheter som er ubegrensede, uendelige. Og hensikten med menneskelivet er å gripe så mye vi kan av denne uendelighet." De religiøse opplevelser er eksempler på kontakt med denne uendelighet. Etter min mening er Det nye testamente en beretning om det uendeliges nærvær og gjennombrudd, at Jesus formidlet denne Guds virkelighet.

”Reinkarnasjon og kristendom”

”Hvis noen hevder den utrolige lære om sjelens preeksistens og framlegger den utrolige doktrine som følger av denne lære (dvs. reinkarnasjon) la ham være bannlyst.” Slik heter det fra Kirkemøtet i Konstantinopel i 553. Siden den gang har reinkarnasjonstanken været avvist av kirken.

Reinkarnasjonstanken var kanskje også fremmed for bibelens forfattere, men det betyr ikke at den må forkastes som uforenlig med kristen tro. Det betyr bare at den var fremmed for det miljø som dannet bakgrunn for de bibelske skrifter. Og det kan være historiske grunner til det, at tiden ikke var moden.
Det viktige for oss er ikke hva som står i Bibelen, men at noen har erfaringer om reinkarnasjon. Mange mennesker i våre dager kan nettopp fortelle om erindringer av tidligere liv, eller opplevelser av å være forbundet med noe som går utover det enkelte liv. Og i de seneste årene er det skrevet mye om det (jfr. Stevenson, Grof, Weiss, Guirdham, Dan Lindholm). 
En av grunnene til at kirken har stilt seg avvisende til reinkarnasjonstanken kan være at troen på Jesu døds sonende betydning er så sentral i kirken. I kirkelæren legges det vekt på troen og nåden gjennom Jesu død. I motsetning til det forutsetter reinkarnasjonstanken at mennesket har mulighet til vekst, og at det en har og ikke har gjort i ett liv, får konsekvenser for hva slags utfordringer en blir stilt overfor i neste liv. Altså ikke bare en oppstandelse, men en prosess og en lærevei.
Med den moderne dybdepsykologi og bevissthetsforskning har vi imidlertid fått viten om at mennesket bevissthetsmessig er mer enn jeget, at vi også er det C.G.Jung kalte et Selv (”det høyere jeg”). Og reinkarnasjonstanken må knyttes til dette, til Selvet. Da blir det også meningsfullt å snakke om at vi skal forløse oss selv, forløse vårt Selv gjennom våre liv.
Den danske teolog Lars Bo Bojesen har ut fra en slik forståelse argumentert for at reinkarnasjonstanken kan forenes med den kristne oppstandelsestro (Bojesen, ”Selvets oppstandelse” i Fænomenet Ånd, 1993, s.53ff). Bojesens utgangspunkt er på den ene side erfaringen, det at mange har hatt reinkarnasjonsopplevelser, og på den andre siden nettopp en jungiansk forståelse av mennesket som et Jeg og et Selv. Det er Selvet som er hjemstedet for reinkarnasjonsopplevelsene. Den dimensjon som erfarer oppstandelsen tilhører Selvet og ikke jeget. ”Selvet har, eller bedre, er et legeme,” sier Bojesen. ”Det er dette legeme som erfarer oppstandelsen, og i kraft av at Selvet er mellombestemmelsen mellom evighet og timelighet, kan dets oppstandelse på samme vis forstås som én begivenhet og som en prosess i retning av tydelighet og fullstendighet som utspiller seg i reinkarnasjonens forløp.”
Med jegbevissthet og fysisk kropp er vi redskaper i en utviklingsprosess, en skapelse. Det er noe, en kraft, en åndelig dimensjon, som søker å komme til uttrykk her på jorden gjennom våre liv – på samme måte som gjennom bladene på treet; bladene som formes om våren er redskapet, kroppene som fødes, vokser og utvikler et jeg er redskapet. Det dreier seg om å ha fokus på et dypere nivå, utvide bevisstheten, utvide hjertet, samle innsikt, la visdommen og kraften i psykens gudsrikedimensjon, Selvet, komme igjennom. Det er viktig at vi arbeider med Jeget og blir kjent med alle sider (terapi). For å kunne bruke redskapet, må vite hva det er. Men vi behøver ikke identifisere oss med det. Vi kan identifisere oss også med Selvets dimensjon, vende oss mot dette andre sentrum i vår bevissthet. For der er det informasjon som vi kan bruke, evt. informasjon også om et liv som tematisk henger sammen med det liv vi lever nå. Det dreier seg altså om å gjenfange det som er lært, det som vi på et dypt nivå vet, for å kunne bruke det. Bli bevisst på et dypere nivå, slik at vi kan se og forstå dypere sammenhenger og handle med større kjærlighet.

”Ærefrykt for livet”

Uttrykket ”ærefrykt for livet” er en sammenfatning av den filosofi og etikk som Albert Schweitzer (1875- 1965, filosof, teolog, lege, musiker, Nobels fredsprisvinner 1952,) skapte. Han lanserte en etikk som bygger på den innerste viljen til livet, og denne viljen til liv er selve kjernen i hans etiske filosofi. Han dro til Afrika for å virke som lege, første gang 1913 – da hadde han bak seg studier både i teologi, filosofi og musikkvitenskap, og i medisin. Som teolog hadde han allerede markert seg med en bok om Jesu liv-forskningen, ”Jesu liv i forskningens lys” (1913), et banebrytende arbeid. 
Han tok en beslutning som ung om ikke å beholde sitt liv for seg selv, men bruke det i andres tjeneste. Ville ikke bare drive forskning og forkynnelse, han ville tjene menneskene mer direkte. Han forteller at det plaget ham å se andre ha det vondt mens hans selv hadde det så godt og kjente seg lykkelig, og han stilte spørsmål om han kunne ta i mot denne lykken som noe helt selvfølgelig. Han ”ga oss et eksempel på at et menneske makter å vise vei ved å være trofast mot seg selv og ved å ofre seg for andre” (Max Tau). Han har med sitt eget liv vist at den som vil fred, først må vinne fred i sitt hjerte, tanke og handling henger sammen i hans liv.
På en reise i Afrika gikk det opp for ham at det gode var å bevare liv, fremme liv og utvikle liv så det når sin høyeste utfoldelse. Det onde er å tilintetgjøre liv, å skade liv og holde nede liv som er utviklingsdyktig. ” Et menneskes holdning er moralsk bare når det regner alt liv for hellig, både planter, dyr og mennesker, og når det ofrer seg for å hjelpe liv som er i nød.
I dag trenger vi å utvide perspektivet: Ærefrykt for livet, må også gjelde vårt indre! Det var en som for 2000 år siden sa at ”himmelriket eller gudsriket var kommet nær”: Da folk spurte ham hvor dette rike var, sa han at det ikke er slik at en kan se det med øynene, ”ingen vi kunne si ’Se, her er det eller Der er det’, for gudsriket er inne i dere” (Luk.17.20f).
Jeg tror at det er med oss mennesker som med de minste deler i et atom; de er både partikkel og bølge, både en avgrenset enhet og noe som brer seg ut. Vi mennesker har en partikkel-karakter, vi er en avgrenset enhet, en kropp som styres av et ’jeg’, vår daglige bevissthet - og vi har en bølgekarakter; vi er ånd, vi er sjel som brer seg ut i det guddommelige. I tillegg til den psykiske og fysiske og materielle del av virkeligheten tar vi også del i en annen del av virkeligheten, et annet plan, et annet nivå: sjelsnivået, sjelsplanet, sjelsvirkeligheten, gudsrikevirkeligheten, det åndelige. Som en har sagt ”jeg er ikke sentrum i meg,” det er et annet senter i oss, et åndelig senter som jeget, vår daglige bevissthet, kretser rundt som jorden rundt solen (Jung). Vi er både fysiske legemer og åndelige vesener. Alle mennesker har tilgang til dette nivået – gjennom drømmer, gjennom intuitive streif, gjennom det som hender oss (meningsfulle sammentreff og dører som åpner seg). Ingen har noe fortrinn, alle har samme mulighet til kontakt med det nivået. Det gjelder bare å være nysgjerrig og åpen, og ta i mot når det kommer. Gå ut i livet, ut i hverdagen når invitasjonen er der. Ærefrykt for livet, det har etter min mening noe med en slik åpenhet og undring å gjøre, at vi åpner oss for den kilde og det potensialet som er inni oss, at det er mer der enn vi med vår daglige bevissthet er i kontakt med – en erkjennelse av at ”jeg er ikke sentrum i meg”.