Veien

Publisert: 10.05.19

Veien, sannheten og livet

Prekenteksten på søndag er en samtale mellom Jesus og disiplene om Veien (Joh.14.1-11). Jesus går foran og disiplene kan følge etter. «Og dit jeg går vet dere veien» sa Jesus. I teksten trekkes disippelen Tomas fram. «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» spurte han. Evangelisten, i Lilleasia på 90-tallet, ser ut til å ha hatt behov for å nedgjøre Tomas, framstille ham som uvitende og uten innsikt. Her forstår han ikke hva Jesus snakker om. Senere i evangeliet blir Tomas framstilt som tvileren. Evangelisten sier at han ikke var tilstede da Jesus viste seg første gang etter korsfestelse og oppstandelse for disiplene, sendte dem ut for å misjonere og åndet på dem og sa «Ta imot Den Hellige Ånd» (Joh.20.19-23). Tomas ble ikke sendt og fikk ikke Ånden som de andre! Og han tvilte på at de andre hadde sett den oppstandne. «Dersom jeg ikke får se naglemerket i hendene hans og får legge fingeren i det og stikke hånden i hans side, vil jeg ikke tro» lar evangelisten Tomas si.

             Så da disiplene igjen er samlet «åtte dager senere» er Tomas med, og han får anledning til å komme med fingeren og hånden og kjenne at det er Jesus som er der. «Vær ikke vantro, men troende!» var budskapet.

Johannesevangeliets forfatter framstiller altså Tomas som tvileren som ikke har fått Den Hellige Ånd og ikke er utsendt. Det er underlig, og vi vet ikke hvorfor. Kanskje har det med Tomas-kretsen å gjøre, de som står bak Tomasevangeliet. Det er liksom Johannes sier til sine lesere at de ikke skal høre på dem, for de tomaskristne har ikke rett i sin tolkning av Jesus, de har ikke fått Den hellige ånd. Kanskje teksten gjenspeiler en tidlig kirkesplittelse, en uenighet om den kristne veien.

Tomasevangeliet, funnet i Nag Hammadi i Øvre Egypt i 1945, var antakelig blitt gjemt i sanden fordi sterke krefter, på 300-tallet, ikke tålte det bilde det tegnet av Jesus. Det var et dokument som la enda mer vekt på den indre veien enn Johannesevangeliet, at det å kjenne seg selv var veien til å kjenne Gud, at det derfor var viktig å bli kjent med alle sine indre sider. «Den som kjenner alt, men mangler seg selv, mangler alt» skal Jesus ha sagt ifølge Tomasevangeliet. Og: «Riket er i deres indre og for deres øyne. Når dere kjenner dere selv, da skal dere bli kjent, og dere skal innse at dere er sønner av den levende far». Selverkjennelse er altså veien til gudserkjennelse. Den enkelte er sin egen prest. Men det kunne en ikke bygge en kirkeinstitusjon på, så det måtte avvises. Det kan være bakgrunnen.

For Johannes er det bare Jesus som er Veien, og det handler om å tro på ham: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg» heter det i søndagens tekst. Det er bare den veien, sier Johannes. Den sanne vei til livet. Og Veien er å leve som Jesus. Være forankret og styrt av sitt indre gudsriket og utfolde kjærlighet og dypinnsikt. Det betyr at en ikke lar livet styres ut fra det kortsiktige, uvitende og rasjonelle ego, jegbevissthet, men fra den indre kilde, gudsriket, Selvet, fra det stedet hvor vi er i kontakt med guddommelig visdom og lys.

Det handler ikke først og fremst om livet etter døden, men om Livet her og nå. Det er å leve ut potensialene som vi er kommet med, leve vår bestemmelse. Og det er veldig forskjellig fra menneske til menneske. Som blomstene på en eng, de er forskjellige men sammen gjør de jorden vakker. Vi er her for å gjøre jorden vakker ved å la de ulike sidene og de ulike egenskapene og kvalitetene komme til uttrykk.

I dag behøver vi ikke lage noen motsetning mellom Tomas og Johannes, men kan forene dem. Vi kan se at Jesus pekte på og gikk Veien, at han er det klareste bilde vi har av hvordan vi skal leve og hvor vi skal gå. Og vi går, ledet av den indre visdommen slik den bl.a. kommer til uttrykk i nattens drømmer, i meningsfulle sammentreff, i indre stemmer, indre veiledning og på mange, mange andre måter. Og veiledningen skjer når vi, som Paulus, «korsfester» ego, dvs. ikke lar livet styres av den kortsiktige jegbevissthet og rasjonalitet, men slipper fram den indre Kristus.

Neste betraktning kommer 31.mai

Tilbake