Stå opp og gå

Publisert: 01.02.19

Stå opp og gå!

Den syke ved Betesta. Joh 5.1-15

«Stå opp og gå!» sa Jesus til mannen han helbredet og som hadde vært syk i 38 år. Mannen hadde plassert seg ved Betestadammen i Jerusalem og hadde mange ganger prøvd å komme uti dammen etter at en engel hadde rørt opp vannet. «Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde» heter det i fortellingen som er prekentekst på søndag (Joh.5.1-15).

        «Vil du bli frisk?» hadde Jesus spurt. Og så forklarte mannen situasjonen, hvorfor han aldri ble helbredet. Men Jesus gjorde ham frisk. «Stå opp, ta båren din, og gå!» fikk han beskjed om, og det gjorde han. Han gikk, helbredet.

        Finnes den kraften der i dag? Er det noe som spør om vi vil bli friske, og som kan be oss reise oss og gå? Jeg har selv for mange år siden hatt hjertestans og livet hang i en tynn tråd. Da var det leger der som fikk hjertet i gang igjen, uten å spørre om jeg ville bli frisk. Og jeg har hatt så vondt i ryggen at jeg ikke kunne stå oppreist, og kiropraktoren hjalp meg gjennom det slik at jeg kunne gå igjen. Ellers har jeg ikke hatt noen livstruende sykdom som har ført meg «uti dammen» for å bli frisk.

Men jeg tror at Kraften som helbreder og gjør hel, er der. Og jeg tror at den også virker gjennom legevitenskapen. På samme måte som tyngdekraften alltid holder oss på plass, tror jeg at helbredelseskraften alltid virker for å hele og helbrede. Men jeg tror ikke vi alltid forstår sammenhengen som livet vårt står i. Vi ønsker å bli bra i ryggen, at armen skal bli smertefri, at kreften skal forsvinne. Kanskje er det kortsiktig å tenke slik? Er vi her først og fremst for at sjelen vår skal høste erfaring? Er det slik at den fysiske kroppen ikke er det første og det viktigste ved oss, at vi har en indre kjerne, en sjel eller ånd som er her på jorden med et oppdrag vi ikke kan overskue? At den er her for å høste en spesiell erfaring? At vår sanne og dypeste identitet ikke er ego, kroppen, følelsene og hodet, men sjelen?

Jeg vet ikke svar på dette. Men jeg fornemmer at vi utfordres til å være oppmerksomme på våre indre sider. Bli klar over at vi først og fremst ikke er kropp og tanker og rasjonalitet, men sjel, ånd, gudsgnist, og at vi er her på en reise hvor de indre sider av oss skal utfoldes. Sider som vi gjør erfaringer med og som må tilgodeses. At vårt indre må få bein å stå på.

        Utgangspunktet for fysisk helse er å «forstå disharmonien i tanker og følelser på bevissthetsplanet», sier amerikanske sykepleier og forfatter Mary Terhune i boken «Ut av det blå» (2016). Sykdom kan være en lærer - «når vi ikke kan lære en av livets lekser på noen annen måte». Terhune opplevde en dyp krise hvor livet hennes lå i ruiner. Plutselig var det et lys i rommet som omsluttet henne og hun hørte Mester Jesus snakke til henne - om tilgivelse, om å dømme, om Bibelen, om vekt og følelser, om sykdom og aldring og om egoet. Hovedbudskapet var at alle mennesker er født med forbindelse til det guddommelige. «Guddommelighet er menneskehetens naturlige tilstand». Mary Terhune kjente at selve essensen av den hun egentlig er, var gudsbevissthet. «Det var dette vi som mennesker var her for å oppdage, siden det er dette vi allerede er».

        Om vi er i stand til å høre, lyder det antakelig i alle menneskers indre et «Stå opp, ta båren og gå!» Vår vei er å stige fra menneskelig bevissthet til gudsbevissthet, sier Terhune. Den største krisen i legevitenskapen er at vi er blinde for at bevissthet er den levende kraften bak all ytre materie. «Av den grunn er forståelsen begrenset til den fysiske verden, der vi feilaktig tror at virkningen (symptomene) er årsak til sykdom, heller enn en gjenspeiling av en disharmoni i bevisstheten, som vi må gjøre noe med for å løse». Kan det være slik?

1.februar 2019

Neste betraktning kommer 22.februar

Tilbake