Oppreist

Publisert: 14.11.16

Oppreist

«Da han sa dette, måtte de skamme seg, alle motstanderne hans,» heter det som kommentar i søndagens prekentekst (Luk.13.10-17). Jesus hadde helbredet en kvinne på sabbaten, og det var ikke lov, mente de som bestemte: «Det er seks dager til å arbeide på. Da kan dere komme og la dere helbrede, men ikke på sabbaten» hadde synagogeforstanderen sagt. Jesus avslørte hykleriet ved å henvise til at mange løste oksen eller eselet fra båsen og leide dem ut så de kunne få drikke selv om det var sabbat. Og så skulle ikke en kvinne som hadde vært bundet i mange år, bli løst fra lenken på en sabbat! Da forsto de, og de skammet seg.

Men slik er vi mennesker ofte. Vi lager regler ut av vanene våre, og helliggjør dem. Slik skal det være, sier vi, og ingen må bryte ordningen! «Jeg går ikke så ofte i kirken, prest,» har jeg hørt mange ganger. Det har vært et krav der om å gå i kirken. «Søndag er kirkedag,» lærte vi. Det gikk mange, mange år før jeg selv var fri til med god samvittighet å gå tur i skogen i stedet for å gå i kirken, som jeg var opplært til. Det vi får inn av oppfatninger som barn og unge, blir sittende. Og mange strever med å komme ut av slike bindinger. Det sitter fast i nerver og følelser: «Du er ikke noe. Du er synder. Du er feil. Du er ikke bra nok. Du er i veien. Du må innrette deg. Du må ta deg sammen!»

I søndagens tekst fortelles det altså om en kvinne som hadde vært bundet i atten år, plaget av en sykdomsånd, som det heter. «Hun var helt krumbøyd og kunne ikke rette seg opp.» Da Jesus fikk se henne kalte han henne til seg og sa: «Kvinne, du er løst fra sykdommen din.» Jesus la hendene på henne, og straks rettet hun seg opp, og lovpriste Gud.

Krumbøyd. Mange er krumbøyd. Tynget ned av minner fra fortiden eller bekymringer for fremtiden. Eller av et dårlig selvbilde. Er det en kraft som kan rette opp? Er det noe eller noen som kan si «Du er løst, reis deg»? Jeg tror det. Inni hvert menneske er en slik kraft, en universell kraft, guddommelig kraft. Utfordringen kan være å høre når den taler. Ofte blir den stemmen overdøvet av andre mennesker eller av egne vanetanker, av gamle måter å tenke på. Mange kverner på det de hørte som barn, og kommer ikke ut av rundkjøringen.

Men Kristus er i hvert menneske! Gudsbildet vi er skapt med. Et glimt av det bildet kan rette oss opp. For meg handler kristendom om det. Kristendom er innsikten at det ytre, at tanker og kropp ikke er alt eller det viktigste i oss, at vår daglige bevissthet ikke er sentrum i oss. Men at det er et annet senter, noe dypere og visere. Og at det er det som styrer til sist. Hvordan vi forholder oss til det dypeste i oss, bestemmer hva slags liv vi får. Min erfaring er at det ikke er lurt å gå mot. Vi må gå med. Da blir det slik det skal. Det senteret er ikke synlig for det fysiske øye og kan ikke måles på noen vekt og kan ikke merkes med noe måleapparat. Det er Sjelen. Essensen. Det høyere Selv. Den delen av oss kan heller ikke dø. Den lever mange liv på jorden i mange kropper, høster erfaring og har visdom. Mye visdom.

Utfordringen er å merke den siden av oss. Bli kjent med den. Og la seg lede derfra. Jeg tror at når vi gjør det, blir det lettere å rette seg opp. Bli løst fra det som tynger, og stå oppreist.

Huskelappen 11.nov. 2016

Neste betraktning kommer 25.november

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tilbake