Løft blikket

Publisert: 01.11.19

Herren skal være ditt lys – Løft blikket!

Allehelgens dag Jes.60.18-22 

 Som prekenteksten for Allehelgens dag i år er valgt et avsnitt fra Jesajaboken, Jes.60.18-22. Jesjaboken består av tre ulike skrifter, Første Jesaja kap.1-39 som i hovedsak går tilbake på profeten Jesaja som opptrådte, kommenterte og uttalte seg kritisk til forholdene i Judea på 700-tallet f.Kr. Andre del, den såkalte Andre Jesaja er kapitlene 40-55 som skriver seg fra tiden etter at perserkongen Kyros hadde seiret over babylonerne i 539 f.Kr., og åpnet opp for at bortførte jøder etter babylonernes herjinger kunne vende tilbake fra eksil i Babylon (586 f.Kr.) til Jerusalem og Judea. Denne delen av Jesajaboken har derfor håp og fremtidstro i seg. Tredje del, Tredje Jesaja, kap.56-66 skriver seg fra 400-tallet, etter at det ødelagte tempel og bymuren er gjenreist og det igjen er blitt nødvendig å refse urettferdighet og formane til godhet og hjelpsomhet mot nødlidende. Prekentekst for søndag er altså fra denne siste delen, mens evanglieteksten for dagen er «saligprisningene» slik de står i Lukasevangeliet (Luk.6.20-23).

             «Ingen skal høre mer om vold i ditt land, om herjinger og ødeleggelse innenfor dine grenser» heter det bl.a. i Jesjateksten, og «Herren skal være ditt lys for evig, sørgedagene dine er til ende». Alle i folket skal være rettferdige. Forfatteren har altså en visjon om en ny tid med fred og rettferdighet. Det er først med Jesus over 400 år senere at denne visjonen blir konkretisert, og kanskje først fra vår tid at visjonen kan bli politisk virkelighet.

Jesus «løftet blikket» heter det i evanglieteksten for dagen. Han løftet blikket og talte til disiplene: «Salige er dere fattige, Guds rike er deres».  Han løftet blikket og så inn i en annen virkelighet. Folk var fattige, de sultet, de gråt, var hatet og utstøtt. Det var nok av problemer, nok av smerter. Men Jesus synes altså å ha sett noe annet, en annen virkelighet bak det som syntes. Bak eller over den virkeligheten som vi mennesker merker med våre fem sanser - jegbevissthetens virkelighet, som er rasjonell, kortsiktig og begrenset. Det er den virkeligheten som rår i verden i dag, i vårt samfunn, i vår hverdag. Både politiske beslutninger og den enkeltes avgjørelser synes oftest å skje på grunnlag av jegbevissthetens horisont, og våre politikere synes å være forankret i jegbevissthetens verden.

  Jesus har lært oss å løfte blikket og se verden med nye øyne - med gudsrikebevissthet eller gudsbevissthet. En dypere visdom. Da vil vi se noe annet. «Gled dere på den dagen og hopp av fryd,» heter det. Den dagen vi løfter blikket og ser verden, oss selv og livet i det større perspektivet, vil vi oppdage hvor vakkert livet er – og glede oss. Vi vil se sammenheng og mening i alt. Kanskje vil vi også se at problemene og smerten hadde en hensikt, å lede oss videre, lære oss noe vi ellers ikke hadde oppdaget? Noen har kjent det slik. Og kjent gleden som veller opp fra innsiden.

  «Stor er lønnen dere har i himmelen» sier Jesus til disiplene. Himmelen, det er ikke et sted vi eller noen kommer til når vi dør. Himmelen er det innerste i oss selv, der vi er i kontakt med det guddommelige. Som Jesus sa ved en annen anledning, at «Guds rike er inni dere». Å komme til himmelen er å bli våken på en ny måte, få gudsbevissthet. Det betyr ikke at jegbevisstheten blir borte. Vi trenger den for å finne oss til rette i dagligdagen. Det er den rasjonelle og følsomme delen av oss som vi bruker til å orientere oss i verden. Med den vet vi hva vi skal, med den setter vi grenser for hva vi ikke vil og med den tenker vi framover og legger sammen to og to. Men jegbevisstheten skal tjene en annen bevissthet i oss – gudsbevisstheten. Gudsbevisstheten har med en dypere forståelse å gjøre, med intuisjon og langsiktighet, og med nestekjærlighet. Å komme til himmelen er å begynne å leve med denne dypere innsikt, og se sammenheng og mening. Komme videre på den stien vi skulle gå i dette livet. Lønnen er nettopp glede, at vi kjenner en indre glede som veller fram. «Salig» – makarios står det i den greske grunnteksten. Det betyr å kjenne at en er velsignet, at en er der en skal være, at livet flyter gjennom en og at en selv er i flyt.

  Vi trenger alle å øve på dette. Alt rundt oss er i stor grad styrt ut fra jegbevissthetens perspektiv – lokalsamfunn, politikk, massemedia, underholdning, undervisning, religion. Den innsikt som Jesus formidlet er en visdom som «ingen av verdens herskere har kjent til» sa Paulus, «det er en visdom som ikke hører denne verden og denne verdens herskere til» (1.Kor.2). Slik synes det å være fortsatt. Evolusjonsmessig er vi ennå der at det meste ses og styres fra jegbevissthetens begrensede horisont. Så derfor må vi øve oss. Løfte blikket og oppdage den andre virkeligheten, den dypere visdom. Det kan være hardt arbeid. Trening. Konsentrasjon. Stillhet. Disiplin.

  Det handler om å overgi seg. Slutte å la jegets oppfatninger og behov bestemme, ikke identifisere seg med ego, slutte å styre og manipulere. Ikke lenger tro at jeg er sentrum i meg eller at det rasjonelle i meg er det viktigste, men at det er et annet sentrum som vet mer, ser lenger og forstår dypere. Det er det senteret vi skal overgi oss til. Den dypere visdom og vilje. Være stille og legge merke til det indre - drømmen om natten, den stille stemmen om dagen, innfallet, intuisjonen, den andre rasjonaliteten som skaper meningsfulle sammentreff. Når vi overgir oss til dette, åpner vi oss for en større rikdom. «Guds rike er deres».

Neste betraktning kommer 22.nov.

 

 

 

 

 

 

 

         

Tilbake