Klarhet

Publisert: 11.10.19

10. Indre uklarhet

 I kirkene på søndag skal det prekes over fortellingen om da Jesus helbredet en spedalsk mann (Mark.1.40-45). Mannen kom til Jesus, heter det, falt på kne og ba om hjelp: «Om du vil, kan du gjøre meg ren». Jesus fikk inderlig medfølelse med mannen, rakte ut hånden og rørte ved ham, og sa: «Jeg vil. Bli ren!» Med det samme var spedalskheten borte, og mannen ble ren.

  Fortsatt er det flere hundre tusen mennesker i verden som blir spedalske hvert år, men ikke i vår del av verden. Etter at den norske legen Gerhard Henrik Armauer Hansen i 1873 oppdaget leprabasillen og påviste at den var årsak til denne kroniske infeksjonssykdommen, har den moderne legevitenskap vært i stand til å helbrede spedalskhet og utrydde den i store deler av verden. Men på Jesu tid og i hans samfunn var den utbredt, og det fantes ingen midler mot den. De spedalske ble holdt isolert og var avskydd. De ble ansett som urene og var pålagt å rope «Uren, uren!» når de møtte noen (3.Mos.13.45). Spedalskhet var en personlig katastrofe. Så det er forståelig at en spedalsk som hadde hørt om Jesu evne til å helbrede, satte sin lit til ham. «Om du vil, kan du gjøre meg ren».

  Spedalskhet er ikke problem for oss. Kanskje heller en indre urenhet. Ikke i form av urene tanker, men som indre uklarhet. Uklarhet om hva vi er her for. Er hensikten med livet, slik ego tenker, å samle mest mulig ting rundt seg, og bli beundret og komme høyt opp på rangstigen? Eller er det at sjelen skal utvikle kjærlighetsevnen og erfare den fysiske verden og høste lærdom om livet på jorden? Jeg tror det siste. Jeg tror at hensikten med livet ikke er å samle mest mulig ting rundt seg eller få en stor karriere og høste mye ære. Hensikten er at sjelen skal lære kjærlighet og selv erfare ulike sider ved den fysiske verden og gjennom det vokse og utvikle seg. Og når vi dør, tror jeg, omsettes denne erfaring til fullbyrdet kunnskap som sjelen tar med videre.

  På grunn av den indre uklarhet roter vi det til. Mange har det slik at noe i en vet hva en skal, men så lar en seg styre av andre krefter, av emosjoner, lengsler og udekkede behov, og kommer på avveier. Eller omveier. Jeg tror at sjelen vet hva vi er her for og hvor vi skal, og at den søker å få oss dit til slutt. Den synes å dytte, invitere eller legge til rette. Noen ganger stopper den oss. Jeg tror at det kan skje gjennom blant annet ulykker, sykdom og depresjon. Jeg har selv erfaring med å bli dypt og langvarig trist og deprimert av å gå mot meg selv. Og hjertet stanset en gang, antakelig av utmattelse over ikke å bli lyttet til. Og en gang gikk jeg hodestups på sykkel fordi jeg ikke var til stede i meg selv. Det er sterke krefter. Indre uklarhet kan være farlig for helsen.

  Vi er imidlertid utstyrt med en Helbreder. En indre visdomskilde. Kristus inni oss. Og som den spedalske den gang kan vi si: «Om du vil, kan du gjøre meg ren».

 

Neste betraktning kommer 1.november

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

10. Indre uklarhet

  Mk 1.40-45   (13.okt.)

I kirkene på søndag skal det prekes over fortellingen om da Jesus helbredet en spedalsk mann (Mark.1.40-45). Mannen kom til Jesus, heter det, falt på kne og ba om hjelp: «Om du vil, kan du gjøre meg ren». Jesus fikk inderlig medfølelse med mannen, rakte ut hånden og rørte ved ham, og sa: «Jeg vil. Bli ren!» Med det samme var spedalskheten borte, og mannen ble ren.

  Fortsatt er det flere hundre tusen mennesker i verden som blir spedalske hvert år, men ikke i vår del av verden. Etter at den norske legen Gerhard Henrik Armauer Hansen i 1873 oppdaget leprabasillen og påviste at den var årsak til denne kroniske infeksjonssykdommen, har den moderne legevitenskap vært i stand til å helbrede spedalskhet og utrydde den i store deler av verden. Men på Jesu tid og i hans samfunn var den utbredt, og det fantes ingen midler mot den. De spedalske ble holdt isolert og var avskydd. De ble ansett som urene og var pålagt å rope «Uren, uren!» når de møtte noen (3.Mos.13.45). Spedalskhet var en personlig katastrofe. Så det er forståelig at en spedalsk som hadde hørt om Jesu evne til å helbrede, satte sin lit til ham. «Om du vil, kan du gjøre meg ren».

  Spedalskhet er ikke problem for oss. Kanskje heller en indre urenhet. Ikke i form av urene tanker, men som indre uklarhet. Uklarhet om hva vi er her for. Er hensikten med livet, slik ego tenker, å samle mest mulig ting rundt seg, og bli beundret og komme høyt opp på rangstigen? Eller er det at sjelen skal utvikle kjærlighetsevnen og erfare den fysiske verden og høste lærdom om livet på jorden? Jeg tror det siste. Jeg tror at hensikten med livet ikke er å samle mest mulig ting rundt seg eller få en stor karriere og høste mye ære. Hensikten er at sjelen skal lære kjærlighet og selv erfare ulike sider ved den fysiske verden og gjennom det vokse og utvikle seg. Og når vi dør, tror jeg, omsettes denne erfaring til fullbyrdet kunnskap som sjelen tar med videre.

  På grunn av den indre uklarhet roter vi det til. Mange har det slik at noe i en vet hva en skal, men så lar en seg styre av andre krefter, av emosjoner, lengsler og udekkede behov, og kommer på avveier. Eller omveier. Jeg tror at sjelen vet hva vi er her for og hvor vi skal, og at den søker å få oss dit til slutt. Den synes å dytte, invitere eller legge til rette. Noen ganger stopper den oss. Jeg tror at det kan skje gjennom blant annet ulykker, sykdom og depresjon. Jeg har selv erfaring med å bli dypt og langvarig trist og deprimert av å gå mot meg selv. Og hjertet stanset en gang, antakelig av utmattelse over ikke å bli lyttet til. Og en gang gikk jeg hodestups på sykkel fordi jeg ikke var til stede i meg selv. Det er sterke krefter. Indre uklarhet kan være farlig for helsen.

  Vi er imidlertid utstyrt med en Helbreder. En indre visdomskilde. Kristus inni oss. Og som den spedalske den gang kan vi si: «Om du vil, kan du gjøre meg ren».

 

 

 

 

10. Indre uklarhet

  Mk 1.40-45   (13.okt.)

I kirkene på søndag skal det prekes over fortellingen om da Jesus helbredet en spedalsk mann (Mark.1.40-45). Mannen kom til Jesus, heter det, falt på kne og ba om hjelp: «Om du vil, kan du gjøre meg ren». Jesus fikk inderlig medfølelse med mannen, rakte ut hånden og rørte ved ham, og sa: «Jeg vil. Bli ren!» Med det samme var spedalskheten borte, og mannen ble ren.

  Fortsatt er det flere hundre tusen mennesker i verden som blir spedalske hvert år, men ikke i vår del av verden. Etter at den norske legen Gerhard Henrik Armauer Hansen i 1873 oppdaget leprabasillen og påviste at den var årsak til denne kroniske infeksjonssykdommen, har den moderne legevitenskap vært i stand til å helbrede spedalskhet og utrydde den i store deler av verden. Men på Jesu tid og i hans samfunn var den utbredt, og det fantes ingen midler mot den. De spedalske ble holdt isolert og var avskydd. De ble ansett som urene og var pålagt å rope «Uren, uren!» når de møtte noen (3.Mos.13.45). Spedalskhet var en personlig katastrofe. Så det er forståelig at en spedalsk som hadde hørt om Jesu evne til å helbrede, satte sin lit til ham. «Om du vil, kan du gjøre meg ren».

  Spedalskhet er ikke problem for oss. Kanskje heller en indre urenhet. Ikke i form av urene tanker, men som indre uklarhet. Uklarhet om hva vi er her for. Er hensikten med livet, slik ego tenker, å samle mest mulig ting rundt seg, og bli beundret og komme høyt opp på rangstigen? Eller er det at sjelen skal utvikle kjærlighetsevnen og erfare den fysiske verden og høste lærdom om livet på jorden? Jeg tror det siste. Jeg tror at hensikten med livet ikke er å samle mest mulig ting rundt seg eller få en stor karriere og høste mye ære. Hensikten er at sjelen skal lære kjærlighet og selv erfare ulike sider ved den fysiske verden og gjennom det vokse og utvikle seg. Og når vi dør, tror jeg, omsettes denne erfaring til fullbyrdet kunnskap som sjelen tar med videre.

  På grunn av den indre uklarhet roter vi det til. Mange har det slik at noe i en vet hva en skal, men så lar en seg styre av andre krefter, av emosjoner, lengsler og udekkede behov, og kommer på avveier. Eller omveier. Jeg tror at sjelen vet hva vi er her for og hvor vi skal, og at den søker å få oss dit til slutt. Den synes å dytte, invitere eller legge til rette. Noen ganger stopper den oss. Jeg tror at det kan skje gjennom blant annet ulykker, sykdom og depresjon. Jeg har selv erfaring med å bli dypt og langvarig trist og deprimert av å gå mot meg selv. Og hjertet stanset en gang, antakelig av utmattelse over ikke å bli lyttet til. Og en gang gikk jeg hodestups på sykkel fordi jeg ikke var til stede i meg selv. Det er sterke krefter. Indre uklarhet kan være farlig for helsen.

  Vi er imidlertid utstyrt med en Helbreder. En indre visdomskilde. Kristus inni oss. Og som den spedalske den gang kan vi si: «Om du vil, kan du gjøre meg ren».

 

 

 

 

10. Indre uklarhet

  Mk 1.40-45   (13.okt.)

I kirkene på søndag skal det prekes over fortellingen om da Jesus helbredet en spedalsk mann (Mark.1.40-45). Mannen kom til Jesus, heter det, falt på kne og ba om hjelp: «Om du vil, kan du gjøre meg ren». Jesus fikk inderlig medfølelse med mannen, rakte ut hånden og rørte ved ham, og sa: «Jeg vil. Bli ren!» Med det samme var spedalskheten borte, og mannen ble ren.

  Fortsatt er det flere hundre tusen mennesker i verden som blir spedalske hvert år, men ikke i vår del av verden. Etter at den norske legen Gerhard Henrik Armauer Hansen i 1873 oppdaget leprabasillen og påviste at den var årsak til denne kroniske infeksjonssykdommen, har den moderne legevitenskap vært i stand til å helbrede spedalskhet og utrydde den i store deler av verden. Men på Jesu tid og i hans samfunn var den utbredt, og det fantes ingen midler mot den. De spedalske ble holdt isolert og var avskydd. De ble ansett som urene og var pålagt å rope «Uren, uren!» når de møtte noen (3.Mos.13.45). Spedalskhet var en personlig katastrofe. Så det er forståelig at en spedalsk som hadde hørt om Jesu evne til å helbrede, satte sin lit til ham. «Om du vil, kan du gjøre meg ren».

  Spedalskhet er ikke problem for oss. Kanskje heller en indre urenhet. Ikke i form av urene tanker, men som indre uklarhet. Uklarhet om hva vi er her for. Er hensikten med livet, slik ego tenker, å samle mest mulig ting rundt seg, og bli beundret og komme høyt opp på rangstigen? Eller er det at sjelen skal utvikle kjærlighetsevnen og erfare den fysiske verden og høste lærdom om livet på jorden? Jeg tror det siste. Jeg tror at hensikten med livet ikke er å samle mest mulig ting rundt seg eller få en stor karriere og høste mye ære. Hensikten er at sjelen skal lære kjærlighet og selv erfare ulike sider ved den fysiske verden og gjennom det vokse og utvikle seg. Og når vi dør, tror jeg, omsettes denne erfaring til fullbyrdet kunnskap som sjelen tar med videre.

  På grunn av den indre uklarhet roter vi det til. Mange har det slik at noe i en vet hva en skal, men så lar en seg styre av andre krefter, av emosjoner, lengsler og udekkede behov, og kommer på avveier. Eller omveier. Jeg tror at sjelen vet hva vi er her for og hvor vi skal, og at den søker å få oss dit til slutt. Den synes å dytte, invitere eller legge til rette. Noen ganger stopper den oss. Jeg tror at det kan skje gjennom blant annet ulykker, sykdom og depresjon. Jeg har selv erfaring med å bli dypt og langvarig trist og deprimert av å gå mot meg selv. Og hjertet stanset en gang, antakelig av utmattelse over ikke å bli lyttet til. Og en gang gikk jeg hodestups på sykkel fordi jeg ikke var til stede i meg selv. Det er sterke krefter. Indre uklarhet kan være farlig for helsen.

  Vi er imidlertid utstyrt med en Helbreder. En indre visdomskilde. Kristus inni oss. Og som den spedalske den gang kan vi si: «Om du vil, kan du gjøre meg ren».

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tilbake