Gi sjelen næring

Publisert: 12.10.18

Gi sjelen næring!

Førstkommende søndag er det den dramatiske fortelling eller lignelse om den rike mannen og Lasarus som er prekentekst i kirken (Luk.16.19-31). Jesus fortalte om en fattig Lasarus som levde utenfor porten til den rike, og som bare «ønsket å få mette seg med det som falt fra den rikes bord». Begge døde, heter det. Den fattige Lasarus ble båret til Abrahams fang, mens den rike slo øynene opp i dødsriket, «hvor han var i pine». Han så Abraham og Lasarus langt borte, heter det. Han ønsket at Lasarus kom over og dyppet fingertuppen i vann og svalte tungen hans, «for jeg pines i denne flammen». Abraham avviste ønsket og minnet den rike på at han fikk alle goder i sitt jordiske liv, mens Lasarus hadde det vondt. Og dessuten var det en stor kløft mellom dem, slik at ingen kunne komme over. Og når den rike så ba Abraham om å sende Lasarus tilbake til jorden for at han skulle kunne advare hans brødre, ble også det avvist. De har Moses og profetene, svarte Abraham, og hører de ikke på dem, så vil de heller ikke la seg «overbevise om noen står opp fra de døde».

Fortellingen har gitt grunnlag for forestillingen om en evig pine etter døden, et helvete, en evig ild hvor ikke-troende og de onde vil bli pint i all evighet. Men dette handler ikke om det. Fortellingen vil ikke si noe om fortapelse og helvete etter døden, men noe om livet her og nå.

Den «dype kløften» er bilde på de to verdener som mange mennesker lever med, at en identifiserer seg med den fysiske, materielle verden og alt det innebærer – og på den andre siden kjenner lengsel etter en dypere mening, et åndelig liv, og et mer reelt syn på seg selv og virkeligheten. Bare den fattige mannen i fortellingen har et navn. Navnet Lasarus betyr «Gud hjelper». Derfor er Lasarus et bilde på den del i oss som vet at Gud er der og hjelper. Det betyr ikke et lett liv, som fortellingen viser, men at det er et annet syn på livet enn om en bare identifiserer seg med kroppen og det materielle.

Både Lasarus og den rike dør. Den rike døde «og ble begravet», heter det. Men Lasarus ble båret av englene «til Abrahams fang». Det er som han i virkeligheten ikke dør. Denne forskjellen antyder nettopp at den rike mannen og Lasarus er to sider av mennesket. Når vi dør rent fysisk, dør kroppen og alt det i oss som har vært bundet til den materielle verden, den begraves. Kroppen dør, tankene opphører, emosjonene fases ut. Ånden i oss, sjelen, den delen av oss som vet at «Gud hjelper» dør aldri. Den blir båret direkte til Gud når livet på jorden er over.

Teksten minner oss på de to sidene i oss, og oppfordrer til å legge merke til den åndelige delen. Det er lett å la Lasarus-delen ligge utenfor porten og sulte. For mange er det slik at den aktive og utadrettede delen vet om Lasarus-delen og at den har det vondt. Men en er så opptatt og makter ikke å forholde seg til den. Det ville kanskje kreve noen endringer i livet og at en innrettet seg etter andre verdier, og det kan være veldig krevende. Fortellingen utfordrer. Den stiller spørsmål om det kanskje er tid til å gi ånden, sjelen, mer oppmerksomhet og næring, lytte til den og ha tillit.

Vi sørger for næring til ego hele tiden, det er selvoppholdelsen. Underholdning, beundring, ytre opplevelser og tilfredsstillelse av ego’s lyster og behov, planer og strategier. Men sjelen trenger noe annet, den trenger stillhet, den trenger refleksjon, at vi lytter til visdommen inni, lærer å avvente til tingene legger seg til rette, finne plassen i helheten, være tilstede her og nå.

Huskelappen 12.okt. 2018

Neste betraktning kommer 9.november

 

 

Tilbake