Fristelsen

Publisert: 03.03.17

Vi blir fristet

Førstkommende søndag er 1.søndag i faste, og i kirkene blir den mytiske fortellingen om Jesu fristelse lest. Det er om djevelen som frister ham: gjøre steiner til brød, vise fram sine evner, tilbe djevelen og få all makt i verden (Matt.4.1-11). Det handler om en indre virkelighet, i Jesus – og i oss. Jesus har gått foran og vist vei til et dypere område i det indre. På veien må en bli kjent med skyggen, de mørke sidene. Fortellingen gjør det klart at det ikke er noen annen vei til mer lys, mer glede, mer mening, mer helhet og kjærlighet enn ved å gå gjennom de mørke sidene.

Det hører med til datidens verdensbilde at en forestilte seg en djevel der, en «diabolos» som det heter i den greske grunnteksten. Det er det greske ord «ballein» som ligger til grunn, å kaste. I motsetning til sym-bol som betyr å kaste sammen, betyr dia-bol å kaste fra hverandre, spre, splitte. Så djevelen er de kreftene i oss som sprer og splitter sinnet vårt. Alle har slike krefter, og veien til dypere innhold og mer mening i livet går gjennom å bli kjent med de kreftene slik at de ikke styrer en.

  «En blir ikke opplyst ved å forestille seg lysskikkelser, men ved å gjøre mørket bevisst» er det sagt. Alle har mørke sider i seg. Noen er helt ubevisst om det, de ser bare sitt eget mørke hos andre - «flisen i din brors øye». Projeksjon kalles det på fagspråket. Liksom en lysbildeframviser sender bildet ut på en skjerm, projiserer en sine egne skyggesider ut på andre. Det er de andre som er tverre, umulige, snakkesalige, ikke-lyttende, bråkete, aggressive, klagende, selvopptatte. En legger ikke merke til «bjelken» i sitt eget øye. Første skritt på veien er å ta tilbake projeksjonen, se sine egne mørke sider. Ikke undertrykke, men møte og erkjenne.

  Jesus ble fristet. Det blir vi alle. Mørket i oss tar makt og oppmerksomhet. Det er lett å bli sjalu eller misunnelig eller aggressiv eller grådig eller lat eller selvopptatt. Kreftene som splitter er inni oss. Noe får oss til ikke å gjøre det vi vil, og i stedet å gjøre det vi ikke vil, som Paulus uttrykker det. Det får oss til å handle på måter som vi etterpå ser ikke var så lurt. Det gjelder både på det individuelle og på det kollektive planet. I fellesskap kan vi komme til å ta beslutninger som vi senere forstår ikke var det klokeste å gjøre.

  I følge evangeliet var Jesu fristelse at han skulle bli mer opptatt av materie enn av ånd (gjøre steiner til brød), at han skulle utfordre gudskraften unødig (kaste seg ned fra tempelmuren) og at han skulle ta til seg ytre makt (tilbe diabolos). Våre fristelser er ofte helt andre ting. Men alt dreier seg om å gå mot sin bestemmelse, ikke gjøre det en er her for, ikke få erfaring med det en er her for å lære. De diabolske kreftene inni oss splitter slik at vi kommer ut av kurs og gjør helt andre ting enn det sjelen vil.

  «Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene» var Jesu svar til fristeren. Det kan vi bruke. Tilbe og tjene «Herren din Gud», det guddommelige inni oss. For den siden er også der, i alle mennesker. Hvert menneske som fødes her på jorden, har gudsbildet i seg, gudslyset, gudsgnisten, gudsriket, det som vil utvikling, glede, vekst, kjærlighet. Tilbe og tjene betyr å gi den siden oppmerksomhet, lytte, ta inn signalene – nattens drømmer, intuisjonen, tilfeldigheten, invitasjonen, motstanden, åpningen – ta signalene når de er der. Og la seg lede. Mange gjør det, og har opplevd at «engler kom og tjente» en - som Jesus den gang. En kan kjenne det ved at den indre splittelsen opphører for en stund («djevelen forlot ham»). I stedet kommer følelse av mening og sammenheng, indre ro, indre fred, glede, inspirasjon og støtte.

Huskelappen 3.mars 2017

 Neste betraktning kommer 17.mars

 

 

Tilbake