En ny tjeneste

Publisert: 06.09.19

En ny tjeneste – Apg 6.1-7

Forfatteren som av ettertiden ble kalt «Lukas» står bak evangeliet som bærer hans navn. Han skrev også Apostlenes gjerninger. Ingen vet hvem forfatteren er, men antakelig levde han i de vestlige deler av Romerriket, kanskje i Hellas eller på vestkysten av Lilleasia, på slutten av første århundre etter Kristus. Han skrev sine dokumenter i 90-årene eller senere. For Lukas har det tidsmessig og geografisk vært lang avstand til Palestina hvor Jesus hadde opptrådt og til den første kristne bevegelsen, og han kunne se hele Jesus-historien i et større perspektiv hvor de kristne stort sett hadde funnet seg til rette i det romerske imperium. Han nedtoner den romerske stattholder Pilatus’ ansvar for at Jesus ble korsfestet, og framstiller Jesusbevegelsen som et positivt innslag for romerne, som de burde omfavne. Han har kjent Markusevangeliet.

I Apostlenes gjerninger lager han en idealisert framstilling av den første kristne bevegelse. Den første tidens konflikter og motstridende syn er tilbakelagt, gjort opp og glemt. Alt er harmonisk og skjer etter Åndens veiledning og Guds vilje. I søndagens prekentekst, Apg.6.1-7 er en opprinnelig motsetning mellom gresktalende og hebraisktalende grupper i den kristne forsamlingen glattet over. Det heter at noen ved Åndens veiledning er blitt satt til å sørge for utdeling av mat slik at alle, både gresktalende og hebraisktalende, kunne bli fornøyd. «Diakoner» ble de kalt. De synes å ha vært en gruppe på syv, ledet av Stefanus.  

Opprinnelig var det antakelig en sterk motsetning mellom de ulike gruppene i den kristne bevegelsen. Motsetningen gjaldt ikke bare enker og matutdeling som omtales i teksten, men også tolkning av Jesushistorien. De «hebraisktalende» tenderte antakelig til å vektlegge den jødiske tradisjonen og Moselovens betydning, og de hadde apostelen Jakob som leder. De gresktalende har lagt mindre vekt på Moseloven og utarbeidet etter hvert et syn hvor Jesu død ble tolket som «løsepenge» slik at alle, også ikke-jøder, kunne få være med i gudsfolket. Fra denne gruppen stammer antakelig formuleringen at «Kristus døde for våre synder» som Paulus gjengir som et sitat (1.Kor.15.3). De hentet fram gamle jødiske forestillinger fra den tiden da de såkalte makabeere bokstavelig talt døde for folket og befridde Israel fra syrernes herredømme i år 164 f.Kr. Ved å tolke Jesu død i tråd med dette kunne de rettferdiggjøre at ikke-jøder, «uomskårne» som pr.definisjon ble regnet som «syndere» fordi de ikke hadde Moseloven, fikk tilhøre det nye gudsfolket. Derfor sa de at Jesus «døde for» deres synder. Men dette sto det kamp om, og det tok mange årtier før det ble fullt akseptert at ikke-jøder, «hedninger» eller «syndere» kunne være fullverdige medlemmer av gudsfolket. Paulus sto midt i den kampen og han bidro til den løsningen som etter hvert ble rådende.

«Guds ord nådde stadig flere» heter det, «og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt». Etter hvert bredte den kristne bevegelsen seg både sydover til Egypt og nordover til Syria og vestover i Lilleasia og til de sentrale romerske områder. Lenge levde de kristne beskyttet i ly av det jødiske fellesskap og ble tolerert av både jøder og romere. Men etter den jødisk-romerske krig (66-70.e.Kr.) ble forholdet vanskeliggjort, og de kristne ble utestengt fra jødefolkets fellesskap i midten av 80-årene. Da begynte også romernes forfølgelse av de kristne.

De kristne hevdet at de hadde det guddommelige inni seg, etter Jesu ord om at «Guds rike er inni dere». Det ble ikke tolerert av noen, bare keiseren var guddommelig. De første 300 årene var derfor preget av usikkerhet og stedvise forfølgelser og martyrier. I en beretning fra 200-tallet e.Kr. er det f.eks. fortalt om en 22-årig kristen kvinne, Perpetua, fra en aristokratisk familie, som ble henrettet i Karthago i 203. Sammen med sin slave Felicitas og tre andre nektet hun å ofre til keiserens velferd og ble dømt til å kastes for ville dyr. Da de ikke ble drept av det, ble de ført inn på arenaen igjen og myrdet med sverd (se…). Slik var det mange steder.

Men da keiser Konstantin på begynnelsen av 300-tallet gjorde kristendom til riksreligion ble alt snudd på hodet. Kirkens ledere fikk privilegier og begynte etter hvert selv å forfølge annerledestroende, og de utviklet en lære som tjente til å holde folk nede med. Da kunne de bruke Paulussitatet på en ny og forvrengt måte og si at alle mennesker er «syndere». Alle mennesker er derfor i utgangspunktet forkastet og fordømt av Gud, og en kunne bare vinne frelse ved å holde seg til kirken («extra ecclesiam nulla salus est» – utenfor kirken ingen salighet) og tro på Jesu soningsdød.

Neste betraktning kommer 20.sept.                                                                                                       

 

 

Tilbake