Døren er trang

Publisert: 14.03.19

For trangt for store egoer

«Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren» sa Jesus en gang. Han svarte på spørsmålet om det er få som blir frelst. «Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det». Fra øst og vest og fra nord og sør skulle mennesker komme og sitte til bords i Guds rike, men ikke de som gjør urett (søndagens prekentekst Luk 13.22-30).

«En trang dør» - det betyr at store egoer ikke kan komme gjennom. Ego eller jegbevissthet er i utgangspunktet en fantastisk struktur i oss. Den utfoldet seg i mennesket i vår del av verden over en lang prosess, fra 4000 år tilbake og fram til begynnelsen av vår tidsregning. Det er den delen av oss som gjør en i stand til å sette grenser, beskytte seg, kunne si jeg vil og jeg vil ikke, til å tenke rasjonelt og være i stand til å avtale og planlegge. Vi trenger den strukturen i oss for å kunne finne oss til rette i denne verden. Og når ego ikke fungerer trenger en hjelp av psykolog. Men ego har en tendens til å bli større og mektigere enn det som trengs. Det har lett for å tro at det er det dypeste og mest sentrale i mennesket, og som vet best, og det ønsker å styre og få dekket alle behov og mer til, vil alltid ha mer, ego er aggressivt, grådig og uvitende. Når vi lar ego styre livet, når vi er opptatt av å sikre oss selv, bli store og synes, ha rett og bestemme over andre, da kan ego bli så stort at vi ikke kommer inn den døren Jesus snakket om, døren til sant liv. Da glemmer vi at jeg ikke er sentrum i meg.

Den amerikanske sykepleier og forfatter Mary Terhune opplevde i en dyp, dyp krise at Mester Jesus kom og snakket med henne. Han snakket bl.a. om ego. «Jeg fikk forståelsen av at ego var en energimessig mental konstruksjon, det vi kan kalle en sinnstilstand, som vi bruker til å skape en individuell identitet og en historie som atskilt fra Gud» sier hun. «Når vi identifiserer oss som en persona som er atskilt fra vår guddommelige natur, ikler vi oss en identitet som et menneske med en livshistorie. Vi begynner å leve ut en historie av atskilthet og lidelse med tilhørende saker som vi liker og misliker» heter det. «Jeg ble klar over at egoet bare er en sinnstilstand, og at jeg er fastlåst i troen på at mitt sanne vesen er å leve som et atskilt individ, heller enn som et forent guddommelige vesen». Egoet er en så destruktiv kraft at det ofte kreves en stor krise i en persons liv bare for å lage en sprekk i egoet, slik at vi kan begynne å slippe til lyset, heter det videre. «Jeg forsto» sier hun «at egoet er en så hardnakket kraft at vi trenger en eller annen opplevelse av vår guddommelige natur. Da først kan vi vite at vi har et valg om å leve i vår guddommelige natur eller i egoets natur». Denne opplevelsen og forståelsen av egoet var begynnelsen på en ekte åndelig oppvåkning inni henne, sier hun. Det tror jeg det kan være for mange av oss. Vi trenger å se og forstå oss selv, at ego, jegbevissthet, bare er en liten del, og at den ikke må få for stor plass.

Jesus snakket om å «gjøre urett». Det kan ha med dette å gjøre, at vi lever med et for snevert syn på oss selv, at vi ikke ser og lever vår guddommelighet og i stedet lar oss lede av den snevre og kortsiktige jegbevissthet og egoets krav. I utgangspunktet tror jeg at vi alle «sitter til bords i Guds rike» som Jesus snakket om. Men ved å la ego dominere livet, stenger vi oss selv ute. Vi trenger å være oppmerksom på at ego, jegbevissthet, ikke er sentrum i oss. Og at vi på dypet er noe mye mer. Vi er guddommelige og har en guddommelig kjerne. Utfordringen er å våkne og se vår plass og tilhørighet – og sørge for at vi ikke «gjør urett».

Neste betraktning kommer 5.april

Tilbake