Domssøndag

Publisert: 23.11.18

Være våken

«Så våk da, for dere kjenner ikke dagen eller timen». Slik slutter prekenteksten på søndag, «domssøndag» (Matt.25.1-13). Det er fortellingen om de ti brudepikene, de fem kloke og de fem uforstandige, som venter på at brudgommen skal komme. De uforstandige har ikke med seg nok olje til lampene, så de kommer for sent og møter en stengt dør. «Jeg kjenner dere ikke» blir det svart da de vil inn.

Dette handler ikke om livet etter døden og muligheten for å «gå fortapt» og ikke komme til himmelen. Det handler om å være våken for det som er nå. Det er her og nå, i dagliglivet, vi kan møte «brudgommen», kraften som kan forene våre indre krefter og føre oss dit det er meningen at vi skal i vårt liv. «Det finnes et guddommelig nærvær som deltar i livet vårt på måter som vi aldri vil bli i stand til å forstå, det hellige kosmiske hjerte» sier amerikanske Caroline Myss, forfatter og åndelig veileder. «Sjelen styrer det bevisste sinnet mot det som snart vil manifestere seg i den fysiske verden». Mystiske opplevelser fører deg utover begrensningene ved de fem sansene, en kan bli fylt av en følelse av å vite, du blir løftet utover begrensningene i vanlige tanker, utover grensene for logikk og fornuft. «Du kommer opp i den kosmiske friske luften, der du føler at du svever i en vektløshet som er skapt av et midlertidig fravær av frykt. Dette er de typiske trekkene ved en mystisk opplevelse».

Slik tror jeg det er. Et kjærlig guddommelig nærvær som vil føre oss dit det er meningen at vi skal. Eller som Hans Børli sier i diktet: «Det er NOE som leiter etter deg. Kast vandringsstaven på flammene og vent». Jeg tror at hver enkelt av oss er her i dette livet, på dette stedet, med en hensikt og et oppdrag. Det er noe som skal gjøres og noe som kan erfares og noe som skal utfoldes. Det ligger utenfor vår forstand og utenfor tankene å forstå, men inni oss kan vi kjenne hva det dreier seg om. Det er den våkenhet søndagens prekentekst oppfordrer oss til å ha. Vi «kjenner ikke dagen og timen» sa Jesus. Våre liv er del i en større sammenheng som vi ikke kan overskue. Derfor handler det om å være våken når impulsen er der og gå med. «Kaste vandringsstaven i flammene» som Børli sier, og vente. Vente til tiden er der. Deretter å gå - uten bevis og ytre sikkerhet. Gå - og etterpå kjenne at det var rett slik. Våken for det som møter oss og vil oss noe. Den persiske dikter og mystiker Rumi (1207-1273) skrev et dikt, Gjestgiveriet, som minner oss på det å være våkne for det som møter oss:

Å være menneske er å være et gjestgiveri.

Hver morgen en ny ankomst.

En glede, en depresjon, en usselhet,

et øyeblikks bevissthet kommer

som en uventet gjest.

Byd dem alle velkommen og bevert dem.

Selv om de kommer som en flokk sorger

som med vold tømmer ditt hus

for dets møbler.

Gi likevel hver gjest en ærbødig behandling.

Det kan være gjesten renser og forbereder deg

for en ny glede.

Den triste tanken, skammen, ondsinnetheten,

møt dem alle i døren, leende

og inviter dem inn.

Vær takknemlig for alle som kommer,

for enhver er sendt

som en ledelse fra den andre siden.

Huskelappen 23.nov. 2018

Neste betraktning kommer 7.desember

Tilbake