Domssøndag

Publisert: 23.11.17

Blir vi dømt?

«Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham». Slik heter det i prekenteksten for kommende søndag, «domssøndag». «Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre» (Matt.25.31-46). Slik var det blitt nødvendig å la Jesus tale i den kirken som evangelisten Matteus skrev til i Syria midt i 80-årene, men slik snakket ikke den opprinnelige Jesus fra Nasaret.

De troende hadde forsøkt å leve Jesu budskap og hadde forkynt hans ord for «alle folkeslag» slik de hadde oppfattet at oppdraget var – og de var blitt forfulgt, utestengt, hånet, snakket nedsettende om, motarbeidet. Evangelisten søkte å trøste: I sin tid hadde disiplene hatt følelsen av å gå under i stormen på Genesaretsjøen og Mesteren hadde berget dem ved å stille stormen. Slik ville Han berge den forfulgte menigheten i deres farlige og vanskelige tid. De måtte bare «gå ut», forkynne og praktisere budskapet.

«Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, har dere gjort mot meg». Slik skulle Menneskesønnen dømme verden. «Mine minste brødre» som hadde vært sultne, tørste, fremmede, nakne, syke, i fengsel, var ikke verdens lidende mennesker, men de troende som Matteus skrev til. De led for sin tros skyld.

«Det dere gjorde mot én av mine minste brødre, har dere gjort mot meg, gå til evig liv… Det dere ikke gjorde mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg, gå bort til evig straff». Så avgjørende mente evangelisten at de kristne var for verden. Alle folkeslag skulle dømmes på hvordan de hadde tatt imot de kristne forkynnere.

I tråd med dette har Matteus latt Mesteren si at de kristne skulle være «jordens salt og verdens lys!» Visjonen var at kirken skulle bringe menneskeheten videre, være lys som viste vei. Med sitt budskap kunne den hindre kaos, fordervelse, ødeleggelse og mørke. Vi som ser tilbake på historien må bare konstatere at slik ble det ikke. De kristne grupper og institusjoner ble etter hvert som alle andre, styrt ikke av det indre gudsrike og kjærlighet, men av ego, av jegbevissthetens begrensede horisont – uenighet, strid, ukjærlighet, undertrykking, maktbegjær, retthaveri, fordømmelse, angst og krav. Så da kan heller ikke ordene om dommen ha gyldighet. Verden kan ikke dømmes på hvordan den tar imot de kristne.

Bibelen har lært oss at Gud er Kjærlighet. Ikke noe menneske skal dømmes til evig pine eller evig straff! Forestillingen om helvete, evig pine og straff er skapt ut fra frykt og på grunnlag av begrenset bevissthet og har ingenting med troen på en kjærlig Gud å gjøre. Der de forestillingene forekommer i Bibelen, er det bilder, bilder på hva som holder og blir stående i det lange løp og hva som ikke holder og ikke blir stående.

Gud virker for at kjærlighet skal utfoldes på jorden, og alt det vi mennesker gjør som ikke har kjærlighet i seg, faller. Mens der hvor vi viser kjærlighet, der er vi med på å virkeliggjøre det opprinnelige kristne budskapet. De handlinger som er preget av kjærlighet, enten det dreier seg om å ha omtanke for andre, ville andre godt, arbeide for rettferdighet og fred på jorden, eller det dreier seg om å gi den sultne mat, den tørste drikke, ta seg av den fremmede, se til den syke, kle den som er uten klær eller besøke den som er i fengsel – jeg tror at alle slike handlinger er byggesteiner for den framtid som Gud arbeider for.

Så da kan vi på denne søndagen se på oss selv: Alt vi har gjort og gjør som ikke har kjærlighet i seg, blir ikke stående. De handlinger i våre liv, derimot, som er sprunget ut av kjærlighet, av omsorg og omtanke, de blir stående som byggesteiner for framtiden på jorden. Det er på den måten vi blir dømt.

Huskelappen 24.nov. 2017

Neste betraktning kommer 8.desember

 

 

Tilbake