Barmhjertighet

Publisert: 14.10.16

Barmhjertighet

Med lignelsen om den barmhjertige samaritan gjør Jesus samaritaneren til et forbilde (Luk.10.25-37, søndagens prekentekst). «Gå du og gjør som han». Presten og levitten, som burde visst bedre, gikk forbi. Men mannen fra Samaria, hvor det var en befolkning som hadde et anstrengt og til dels fiendtlig forhold til de andre jødene, han tok seg av mannen som falt blant røvere på veien fra Jerusalem ned til Jeriko. I praksis viste samaritaneren hva nestekjærlighetsbudet innebar, «du skal elske din neste som deg selv,» et bud som jødene hadde fra Moseloven.

Med denne lignelsen har Jesus tegnet et bilde som berører mange. Vi ser hvordan det kunne vært. Vi utfordres til å ta oss av dem som blir utsatt for vold og overgrep. Og det er mange i verden i dag som utsettes for vold og overgrep. Barn, unge, eldre, kvinner og menn utsettes for overgrep – både i vårt samfunn og enda mer i andre land hvor det er uro og krig. Flyktninger. Utfordringen er ikke å gå forbi! Men bry seg! Ta seg av! Elske nesten!

             Men ingen kan elske nesten uten at en først elsker seg selv. Hvis en ikke har kjærlighet til seg selv, blir det en forsøker overfor andre lett noe krampaktig, noe påtatt, noe som ikke er ekte. Uten at en er glad i seg selv, har en ikke overskudd til å være glad i andre. Hvis en ikke er barmhjertig mot seg selv, er det neppe mulig å være barmhjertig mot noen annen. Hvis en forakter seg selv, fordømmer seg selv eller tenker negativt om seg selv, så er en ute av stand til å være god mot andre. Du skal elske din neste som deg selv. Du må begynne med deg selv. Se på deg selv med kjærlighet, mildhet og barmhjertighet. Mange har det slik at en i stedet for kjærlighet øver vold mot seg selv – piner og plager og kritiserer seg selv, ’det er ikke bra det jeg gjør’ eller ’jeg er ikke bra nok’ eller ’det er feil med meg’.

Hvis en har det slik, er det forståelig om en ikke har så mye ekte kjærlighet til andre. For kjærlighet er ikke noe vi kan prestere om vi aldri så gjerne vil. Den kommer ikke fra vår vilje eller fra vårt ego – ego eller jeget kan bare elske seg selv. Vi skal huske at utviklingsmessig er jeget et enormt viktig skritt. En gang levde menneskene i en kollektiv bevissthet, uten Jeg. Da handlet en ut fra kollektive følelser og fornemmelser. Så ble jegbevisstheten vekket, og livet ble helt annerledes. Det skjedde for to til tre tusen år siden, og siden har menneskene vært våkne på jegets nivå. Det er den instansen i vårt indre som gjør at vi har overlevd. Uten jegbevissthet hadde vi ikke vært her. Jeg må ta vare på meg. Derfor må jeget fungere, og når det ikke gjør det, trenger vi hjelp fra en psykolog eller en venn med innsikt. Med ego eller jeget kan jeg sette grenser, jeg kan si nei, det vil jeg ikke - eller ja, det vil jeg, og jeg kan planlegge, legge sammen to og to og gjøre avtaler og ordne tilværelsen slik at den blir god for meg og mine. Ego må fungere. Det er viktig for hverdagslivet. Men ego kan ikke elske.

Da Jesus snakket om nestekjærlighet og barmhjertighet, pekte han på et nytt trinn i utviklingen – en ny mulighet i mennesket. Stort sett er vi ikke der ennå. Men muligheten er der. Evnen til nestekjærlighet er som et frø i oss og kan utvikles. Det er neste skritt i evolusjonen. Men det er en forutsetning at vi først lærer leksen å elske oss selv. Nestekjærligheten kommer fra et annet nivå i oss – «gudsriket inni» eller Det høyere selv for å bruke et moderne uttrykk. Evolusjonsmessig er vi kanskje der at det nivået snart kan utfoldes. Lignelsen om den barmhjertige samaritan viser oss hvordan det skal bli – ikke hvordan det er, men hvordan det skal bli når mennesket våkner opp på gudsrikenivået. Utfordringen til oss i dag er å være våken og legge merke til nestekjærligheten når den begynner å spire og komme fram. Ta imot og gi den næring. Det er et stort under når knoppene bryter ut som blader på trærne om våren. Det er et større under når ekte nestekjærlighet kommer igjennom i våre liv.

Huskelappen 14.okt. 2016

 

 

Tilbake