Avkristning eller ugudeliggjøring

Publisert: 02.01.19

 

Avkristning eller ugudeliggjøring

Avkristning, slippe gamle dogmer og tillærte måter å tolke den kristne tradisjonen på, er ikke farlig. Men ugudeliggjøring av virkeligheten er farlig, dvs. å miste et åndelig perspektiv på tilværelsen. Det er farlig fordi den fratar oss energi, visdom og innsikt som verden sårt trenger. Jeg ønsker en kirke som er våken og bidrar til å fremme åndelighet og støtter den prosessen som bryter på. Biskop Schjelderup uttalte i sin tid at «kirkelig orden og tradisjon ikke må stå hindrende i veien for det som med livets egen rett bryter på». Den gang (1955) gjaldt det spørsmålet om kvinner kunne være prester. I dag er det andre innsikter og andre erfaringer som bryter på. Mange har indre kontakt med en kilde til visdom, innsikt, healing og kjærlighet. Noen tar imot denne visdom og energi gjennom nattens drømmer, noen fører samtaler med det guddommelige, noen blir intuitivt gitt innsikt, noen blir gjennomstrømmet av kjærlighet, noen formidler healing gjennom hendene, og noen ser Kristus. De vet om sine begrensninger, men vender oppmerksomheten innover til kilden. De oppdager at mennesket på bunnen er vakkert og vist, fordi det der er forbundet med skaperkraften.

Kanskje skjer det for tiden en heving av den kollektive bevissthet på jorden, noe som også er helt nødvendig om de store utfordringer skal kunne løses. Mange mennesker i vår tid ser dypere og forstår mer, og stadig flere våkner. Det kan være et skritt i bevissthetens utviklingsprosess som har pågått siden tidenes morgen, hvor Jesus fra Nasaret representerer et kvantesprang. Som Rudolf Steiner sa er Kristushendelsen «den betydeligste begivenhet i menneskehetsutviklingen». I vår tid synes vi å bevege oss fra informasjonsalder til intuisjonsalder. Kirken har en fantastisk og viktig oppgave med å bidra til dette og minne oss på det vi ennå ikke ser klart, ennå ikke vet og ennå ikke forstår, «det som ingen av verdens herskere har kjent til» (Paulus): Det er en guddommelig bevissthet der bak det hele, og den er også i mennesket! Og det dreier seg om overgivelse og våkenhet.

Reklamebransjen har uttalt at kirken ikke tror på sitt eget budskap. Og mange kirker står tomme, leser vi. Løsningen er ikke større plakater, mer støy, smartere måter, men et kritisk blikk på innholdet.

Det er nåde og tilgivelse i verden, nåden og tilgivelsen har alltid vært der, og er like grunnleggende og virksom på jorda som tyngdekraften. Den tilhører Skaperkraften, og hvert menneske har tilgang til den. Og Jesus er en av mange som har vist det. Han er den vestlige verdens klareste bilde på Veien. I møte med folk som avviste ham, fariseerne, de skriftlærde, romerne, skal Jesus ha sagt at den ugjerningen de kom til å begå ville være så katastrofal at den ville føre til at de ikke fikk «tilgivelse i æonen, men er skyldig i en æons synd» som det heter (jfr. gresk grunntekst, Mark 3.29). Med utgangspunkt i dette Jesus-utsagn har jeg stilt spørsmål om kirkens fokus på synd, skyld og soning gjennom alle århundrer er uttrykk for en nødvendig traumebearbeiding, en «tvangstanke». De drepte «Guds Sønn» og følgen av det var en tvangstanke som ville bli liggende der i en æon (astrologisk tidsalder, ca.2000 år). Som en i nyere tid har sagt: Det «å slå en opplyst lærer av Kristi format i hjel må kaste en slagskygge i den kollektive psyke gjennom århundrer».

Da er utsagnet at Jesus døde for å sone for våre synder ikke en frigjørende tanke om tilgivelse, men en forvrengt forestilling om synd og skyld. En måte å komme til rette med en traumatisk handling på, jeg slår i hjel og sier etterpå at vedkommende døde for min skyld - «… som han ga til soning for alle våre synder», som det heter i nattverdliturgien. Dette kan vi nettopp se som en tvangstanke, en ego-teologi som holder oss fast i synd og skyld og hindrer oss i å ta del i den Veien Jesus forkynte, kjærlighetens og overgivelsens vei. Som Paulus har gjort det klart, det han kaller «korset dårskap»: Jesu kors er bilde på det å gå gjennom det smertefulle, innse egoets og rasjonalitetens begrensninger, og overgi seg til en høyere kraft.

Den gamle tiden er i ferd med å være gjennomlevd. I to tusen år (en «æon») har menneskene holdt på med å bearbeide traumet. Vi kan slippe tvangstanken nå, gå videre, og ha fokus på budskapet om Veien og «Gudsriket inni». Avkristning i betydning å slippe gamle dogmer, kan åpne opp for en ny og sannere åndelighet, som igjen kan føre til gode politiske avgjørelser.                                                                                    Helge Hognestad                                                                                                                                     prest, dr.theol.                                                                                

 

Artikkelen er sendt til og avvist av Vårt Land, Stavanger Aftenblad, Aftenposten, Morgenbladet, Klassekampen.                                         

Tilbake