Advent

Publisert: 25.11.16

Opp til Jerusalem

I kirken markeres det nye kirkeåret, 1. søndag i advent, med fortellingen om Jesu inntog i Jerusalem (Matt.21.1-11), samme tekst som på palmesøndag. Men i advent understrekes ikke Jesu lidelse, men hans komme. Hans Komme til Jorden. For meg er det slik Rudolf Steiner sa det, at Jesu komme er «den betydeligste begivenhet i menneskehetsutviklingen».

Jeg tror vi kan se to betydelige skikkelser i den historien, Buddha og Jesus. De kom begge med avgjørende impulser til utviklingen av menneskets bevissthet. Hva Buddha påbegynte videreførte Kristus, har en sagt. «Buddha bar lyset til menneskets hode, og Kristus bar lyset til menneskets hjerte». Slik tror jeg det er.

Vi i vår del av verden feirer Jesu komme og det er det god grunn til. Vi gjør det bl.a. nettopp ved å minnes hans inntog i Jerusalem. Folk tok imot ham med hyllingsrop: «Hosianna, Davids sønn! Velsignet er han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!» Det heter at det ble «uro i hele byen» og folk spurte hvem dette var. «Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea» ble det svart.

Profeten fra Nasaret kom med en betydelig innsikt om mennesket, noe de gamle profeter bare hadde ant, men som han virkeliggjorde i sin måte å leve på og snakket klart og tydelig om. Det gjaldt evnen til klarsyn, evnen til healing og evnen til kjærlighet.

Han så menneskene slik de var bak det ytre, han så deres indre, hva de slet med, så både nød, sykdom og usannhet. Og han så den dypere sammenheng i tilværelsen, de dypere årsaker og veier (klarsyn). Og han formidlet helbredende krefter til dem som var syke, kreftene i kosmos som vil helhet og utvikling (healing). Og fremfor alt han viste kjærlighet, omsluttet alle, inkluderte og støttet de som var utenfor. Alt dette kunne han, så tror jeg, fordi han i sitt indre hadde kontakt med en dypere kilde i seg, det guddommelige. «Gudsriket» kalte han denne kilden. Og hans revolusjonerende budskap var at dette gudsriket er inni alle mennesker.

Mennesket er mer enn et uvitende vesen som ikke ser den store sammenheng og tar kortsiktige beslutninger. Menneskene er mer enn aggressive vesener som bygger murer og sloss mot andre. Mennesket er mer enn ego som kjemper for å overleve og sikre seg og skaffe seg materielle rikdommer, mer enn grådige dyr som karrer til seg alt det kan få. Mennesket har også gudsriket i seg og kan se dypt, helbrede sår og elske uten grenser. «Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerninger jeg gjør. Ja, han skal gjøre større gjerninger enn dem» sa han. Det var budskapet. Derfor er hans komme «den betydeligste begivenhet i menneskehets-utviklingen». En ny innsikt om mennesket ble gjort kjent og prøvd ut. Mennesket er mer enn ego. Det har hjerte.

Dette er en sterk og klar impuls. Denne impuls er fortsatt på jorden. Alle mennesker kan kjenne den når en er åpen. Det er en indre Kristus der, slik apostelen Paulus beskrev det: «Kristus lever i meg». Advent handler om den indre Kristus som kommer, at han kommer til det enkelte menneske. Ikke med brask og bram og stor ståhei, men mer som «en stille susen» - eller «ydmykt ridende på et esel» som den gang i Jerusalem. En skal være våken for å legge merke til impulsen: en fornemmelse, et intuitivt streif, et kall, en tilfeldighet, en uventet hendelse, en skuffelse, en ulykke, en uventet glede, et uvennlig møte, en åpning, en invitasjon, en tilrettelegging, en stengt dør, en åpen dør. Kristus-impulsen finner mange, mange veier og kanaler inn til oss.

Det er grunn til feiring. Grunn til å rope «Hosianna i det høyeste!» Vi lever i en fase av menneskehetens historie der den nye innsikten og erfaringen nå etter to tusen år blir mer og mer synlig og forståelig. Og kanskje mer nødvendig. God advent!

Huskelappen 25.nov.2016

  Gjestgiveriet

Å være menneske er å være et gjestgiveri.

Hver morgen en ny ankomst.

 

En glede, en depresjon, en usselhet,

et øyeblikks bevissthet kommer

som en uventet gjest.

 

Byd dem alle velkommen og bevert dem.

Selv om de kommer som en flokk sorger

som med vold tømmer ditt hus

for dets møbler.

 

Gi likevel hver gjest en ærbødig behandling.

Det kan være gjesten renser og forbereder deg

for en ny glede.

Den triste tanken, skammen, ondsinnetheten,

møt dem alle i døren, leende

og inviter dem inn.

 

Vær takknemlig for alle som kommer,

for enhver er sendt

som en ledelse fra den andre siden.

                                                                  

                                                                          Rumi (persisk mystiker 1207-1273)

Neste betraktning kommer 9.desember 

 

 

 

Tilbake