1.s. i faste

Publisert: 17.02.18

Kristendom mot en ny æon

Jeg tror at Jesus fra Nasaret var en historisk person. Han var våken på alle områder i bevisstheten, «opplyst» som noen ville si, «Guds Sønn» i jødisk tenkesett. Han ble henrettet, sannsynligvis korsfestet av romerne. Jesus sier et sted at det ville ta en «æon» (ca. 2000 år) å gjennomleve følgene av en slik ugjerning. De skriftlærde - og senere romerne gjorde seg skyldig i noe som ville få voldsomme konsekvenser: De skulle ikke få «tilgivelse i æonen, men er skyldig i en æons synd» (Mark.3.29, den norske bibeloversettelse er tvilsom på dette området).

Begrepet «æon» (gresk aion) er sannsynligvis hentet fra astrologien, og der betegner det et stjernetegns epoke (ca. 2000 år). Jesus opptrer ved begynnelsen av Fiskenes tidsalder. Han velger disipler blant fiskere, og gjør dem til menneskefiskere, Peters fiskefangst blir tegn på at Peter skal «fange mennesker» (Luk.5), og Jesus metter fem tusen med fem brød og to fisker (Matt.14). Og tidlig i kristenhetens historie ble fisken et symbol på Kristus ved at forbokstavene i ordene Jesus Kristus Guds Sønn Frelser på gresk til sammen utgjør ordet ichtys som betyr fisk. Neppe tilfeldig.

Romerne korsfestet Jesus og pådro seg en «æons synd». Fokus i kirken på synd, skyld, soning og offer denne «æonen» kan være uttrykk for det, en tvangstanke. Kirken som utgikk fra romerne, skulle komme til rette med det traume, den skyld som korsfestelsen av Guds Sønn medførte. Også buddhistene har innsikt om at det å slå en opplyst i hjel får store, sosiale konsekvenser i lang tid.

Vi kan bare håpe at to tusen år, en æon, er nok, at oppgjørets tid snart er over, at traumet er bearbeidet og at vi nå kan begynne å slippe den kollektive byrden, tvangstanken at «Jesus døde for å sone for våre synder». Og i stedet åpne for et budskap mer i overensstemmelse med det opprinnelige.

Og det opprinnelige budskapet er innsikten at mennesket har tilgang til en kraft som går ut over alt de fleste er oppdradd til å tro om seg selv - visdom, lys, kjærlighet, helbredelse. «Frelse» er å bli åpnet for dette, for «Gudsriket inni». Det er en innsikt som mange mennesker i dag søker i alternative miljøer – i meditasjon, mindfulness, yoga, healing, reading, drømmetolkning o.l. Der skjer det en oppvåkning til det de første kristne var i kontakt med. Det dreier seg om innsikten at ego og rasjonalitet ikke er det dypeste i mennesket, «jeg er ikke sentrum i meg». Det er et annet sentrum i det indre, ennå ubevisst for de fleste, men likevel kraftfullt på den måten at det får negative følger å gå mot. Veien er overgivelse – «korsfeste» ego, ikke fornekte eller undertrykke, men overgi, som Jesus på korset. Ikke la tanker, rasjonalitet og intellekt dominere livet, men i stedet la dem tjene den guddommelige visdom i oss. Ikke holde nede, men overgi. Korset er bilde på det. Overgi til det inni som vet mer, ser lenger og har større kjærlighet. Det er der, i det dypeste, mennesket har tilgang til lyset og kjærligheten. Det er dette søndagens prekentekst også handler om (Matt.16.21-23). Jesus måtte dra til Jerusalem, sa han. Og der skulle «de eldste, overprestene og de skriftlærde la ham lide mye». Han skulle bli slått ihjel og den tredje dagen skulle han reises opp.

Hvert menneske har «eldste, overprester og skriftlærde» i seg. Det er vanene våre, vanetankene og vanehandlingene. De gamle mønstrene som vi lærte oss tidlig i livet. Den indre kvernen som sier at du må sikre deg, og som gjentar og gjentar at du ikke kan, ikke duger, ikke er bra nok. Og all «rett lære». Det må vekk dersom vi skal bidra til - og selv være med på - reisen. For de fleste er det vondt å forlate det gamle. Det er smerte forbundet med å leve annerledes. De eldste, overprestene og de skriftlærde inni oss motsetter seg alltid forandring. Alle som har gått i terapi vet det. Men det er Veien - til et nytt, bedre, rikere, sannere og mer fullbyrdet liv. Veien til å bli «reist opp» som Jesus. Det handler om å gå videre i tillit.

«Vi forkynner en visdom som ingen av verdens herskere har kjent til» skrev Paulus i sin tid. Hans innsikt gjelder fortsatt. Verdens herskere og våre egne ledere synes i liten grad å kjenne den dype innsikten om mennesket som den kristne åndsarv bærer fram:Mennesket som kjenner og lever fra «gudsriket inni». Det er på høy tid at vi henter denne innsikten fram, i forkynnelse og ritualer, og i politikk. Tiden er der nå, etter en «æon». Vi kan slippe tvangstankene som bare tjener til å holde mennesker fast i gammel, ødeleggende bevissthet. Og i stedet åpne opp for den innsikt som nå er blitt tilgjengelig igjen, innsikten om «gudsriket inni».                  

Huskelappen 16.febr. 2018

Neste betraktning kommer 2.mars

Tilbake